Like greit å bare få det unnagjort tenkte jeg og satte meg ned foran macen for første gang siden sommerferien begynte.
Da vi pakket sekkene og dro på tur i juni var jeg usikker på om jeg kom til å komme tilbake hit. Tilbake hit til skrivinga. Til denne typen skriving. Og etterhvert som ukene gikk og jeg ikke lenger tenkte på hvordan jeg skulle formulere en tekst om akkurat dette, hvordan jeg skulle få plassert inn så mange minner om noe som innen jeg fikk tak i et tastatur allerede ville være gammelt nytt, kjente jeg at det er helt riktig å gi seg nå. Gi seg for nå.
Statistikker lyver som kjent ikke, og selv om det ikke er noen ekstreme tall det er snakk om har jeg likevel bevis for at noen har interesse av noe som ytres her. Men med tall som ikke stemmer overens med tilbakemeldinger henger det ikke helt på greip. Og med tid som går bort i å tenke ut, skrive ned og lese andres skriverier tror jeg det er riktig å bruke denne høsten til å tenke på andre ting.
Årets sommer er det vakreste og beste jeg har opplevd på lenge, jeg har kost meg masse med venner og familie og virkelig virkelig kjent hvordan det er å være magisk forelska selv etter 6 år som kjærester. Eventyrene har stått i kø og jeg har tusen historier å fortelle (gjett hvem som har spist konkylie, hai og østers og dratt opp 2 stortorsker på dorge-krok? Oh yes). Kanskje skal jeg prøve å ta vare på denne fine følelsen og nyte hverdagen uten å dokumentere, uten å tenke på hvordan denne merkelige formen for konkurranse (som jeg tidvis har vært med i) skal vinnes.
Men for all del – I´m all in for smisking (haha) og (kanskje helst konstruktive) tilbakemeldinger!
Så, det var det for denne gang. Døgnet har ikke mange timer. Og mine timer skal nytes nede i en spebarnsnakke, i et kjærstekyss og i venninneklemmer som skråler, ler og heier på meg, på oss, på livet. Til neste gang – ta vare på deg selv. Du er verdifull.
Selvfølgelig skal du få lukte på kjæreste og småsøsken og ikke bekymre deg for blogging i høst, men jeg må jo innrømme at det blir et savn – og at det har vært et savn å ikke ha mulighet til å drømme om løkka gjennom å lese skriblerier i sommer. Får kanskje vurdere å ta turen og oppleve løkka igjen istedetfor?
I tillegg må jeg innrømme at kommentarene ikke har strømma på fra min side, men litt smisk har jeg lagt inn hos Camelill:)
Nyt høsten, frøken! :D
ååhh:( Vil heller se mer av deg hvis det er et alternativ!? ;)
Du skriver så levende at man blir sittende stum av beundring etter endt innlegg. En gave!
Enjoy IRL – det er ingen konkurranse :)
Jeg har forelsket meg helt i formuleringene dine, etter at jeg oppdaget bloggen din helt tilfeldig.
Jeg vil definitivt savne å lese de herlige betraktningene og fantastiske vendingene (smisk-smisk!)
Tusen takk for alle fine tekster du har delt med oss. Saerlig samboerlivet ditt er en inspirasjon aa lese om, jeg kjenner meg igjen i noe og skulle kanskje av og til önske at jeg var like forelska som deg i min egen prins som du er i din.
Nyt livet ditt Rebecca, det ser ut som du er flink til det, og du trenger vel egentlig ikke oss bloggleserne naar du tenker deg om. Takk igjen. Du er kul.
P.S.: Beklager mangel paa tilbakemeldinger, jeg har lest ca. hundre prosent mer enn jeg har skrevet paa bloggen din. Det er synd om det skal stoppe deg i aa fortsette aa skrive. Kan jeg tilby deg flere kommentarer?
Jeg bidrar også gjerne med hyggelige kommentarer hvis det får deg til å fortsette. Du skriver så fint! <3
Åh, nei, det var virkelig ikke det jeg ville frem til, idealistisk sett skriver jo man for seg selv og ikke for andre. Når det er sagt var poenget mitt at jeg ikke helt visste hva andre var ute etter når de leste ordene mine, ikke et ønske om å teste ut popularitet.
Jeg kan ikke si noe annet enn at det er deilig. Det er deilig å ikke skrive, ikke tenke, ikke planlegge, ikke sjekke tall, ikke være først ute med noe, ikke.. ja.
MEN. Det er rart å ikke ha et sted å samle det jeg synes er fint, det jeg finner inspirerende, det som får meg til å le.
Men det får være et offer jeg får takle. Kanskje en annen gang. For det er ganske fint å være anti-internett-Rebecca, jeg kan ikke si noe annet.. ^^
OG!! Tusen takk for gode ord, de varmer virkelig. TUSEN TAKK!!
Synd at du ikke skriver her mer, men jeg regner med å få lese de vakre tekstene dine i et annet format i fremtiden :)
Ha en flott høst!
Klem
buu.
jeg stemmer sterkt i mot dette.
hvordan skal jeg nå følge med på hva du bedriver tiden med? og hvem skal gi meg inspirasjon når jeg føler meg like motivert som en brukt oppvaskbørste?
ingen skriver finere enn du. jeg håper det begynner å klø i fingrene dine og at du tar opp tråden igjen. eller så håper jeg hvertfall at jeg får følge med neste gang du skulle bestemme deg for å bruke litt av døgnet ditt på å notere ned dine tanker og ting.
“Det er rart å ikke ha et sted å samle det jeg synes er fint, det jeg finner inspirerende, det som får meg til å le” skriver du. .. det er rart å ikke ha et sted å klikke seg til når jeg vil lese eller se noe fint, bli inspirerert eller le, skriver jeg. jeg kommer ikke til å gi opp å sjekke innom her – kanskje du har en ekstra time i døgnet en dag og bestemmer deg for å oppdatere litt :)
solstråler og klemmer fra sydney
God høst, og bruk tiden til akkurat det den skal brukes på: Det gode livet.