Feeds:
Innlegg
Kommentarer

So, here I am…

..a girl, waiting for a.. Neida. Here I am, giving it another shot. Så får me sjå ka så skjer.

Like greit å bare få det unnagjort tenkte jeg og satte meg ned foran macen for første gang siden sommerferien begynte.

Da vi pakket sekkene og dro på tur i juni var jeg usikker på om jeg kom til å komme tilbake hit. Tilbake hit til skrivinga. Til denne typen  skriving. Og etterhvert som ukene gikk og jeg ikke lenger tenkte på hvordan jeg skulle formulere en tekst om akkurat dette, hvordan jeg skulle få plassert inn så mange minner om noe som innen jeg fikk tak i et tastatur allerede ville være gammelt nytt, kjente jeg at det er helt riktig å gi seg nå. Gi seg for nå.

Statistikker lyver som kjent ikke, og selv om det ikke er noen ekstreme tall det er snakk om har jeg likevel bevis for at noen har interesse av noe som ytres her. Men med tall som ikke stemmer overens med tilbakemeldinger henger det ikke helt på greip. Og med tid som går bort i å tenke ut, skrive ned og lese andres skriverier tror jeg det er riktig å bruke denne høsten til å tenke på andre ting.

Årets sommer er det vakreste og beste jeg har opplevd på lenge, jeg har kost meg masse med venner og familie og virkelig virkelig kjent hvordan det er å være magisk forelska selv etter 6 år som kjærester. Eventyrene har stått i kø og jeg har tusen historier å fortelle (gjett hvem som har spist konkylie, hai og østers og dratt opp 2 stortorsker på dorge-krok? Oh yes). Kanskje skal jeg prøve å ta vare på denne fine følelsen og nyte hverdagen uten å dokumentere, uten å tenke på hvordan denne merkelige formen for konkurranse (som jeg tidvis har vært med i) skal vinnes.

Men for all del – I´m all in for smisking (haha) og (kanskje helst konstruktive) tilbakemeldinger!

Så, det var det for denne gang. Døgnet har ikke mange timer. Og mine timer skal nytes nede i en spebarnsnakke, i et kjærstekyss og i venninneklemmer som skråler, ler og heier på meg, på oss, på livet. Til neste gang – ta vare på deg selv. Du er verdifull.

Og alle hjerter gleder seg!

3 + 1 = 4 og i morgentimene kunne man for første gang hilse på Fredrikke, røverprinsessen som er det siste tilskuddet i søskenflokken vår. Fra å ha vært 3 jenter fra jeg fylte 7 har vi nå blitt til 4. Gratulerer med ankomsten kjære vakre, mørkhårede deg, jeg aner en liten dævelunge siden hun ikke bare presterer å bli født før hun skal men da også sammen dag som jeg reiser bort for en måned. Bare sånn for å gni det ekstra inn at det er fysisk umulig å få sett på henne, tatt på henne, luktet på henne før hun fyller måneden. Faktisk lander vi på 1mnds-dagen hennes. Vi får late som vi kan reise i tid.

Nå har jeg ventet på deg lenge, lille vakring. Velkommen til verden – jeg skal passe godt på deg!

Glasset med vin lurer meg til å tro at det er helt greit å ligge så lang man er utstrakt på puffene i stua med ansiktet trykt ned i sauefellen som binder puffene sammen til en lang benk. Jeg strekker meg ut og sniffer inn den trygge lukten av ull mens jeg hører den kjente stemmen hans i øret. Stemmen som forteller at de tror de skal få satt i gang fødselen tidlig neste uke.

Han: Men koss får vi tak i dæ?
Jeg: Æ veit det koste masse, men ring. Dåkk må ring. Seinn melling me ein gang nåkkå skjer å ring me ein gang hu e ut. Låv mæ det. Æ bryr mætj ka det koste, dåkk må ring.

Tilbake på kjøkkenet, i skjul av middagsgjestenes latter ser han bort på meg, tvinger blikket mitt opp.
– Det er ikke helt greit at hun blir født mens du er borte? Du skulle ønske du kunne vært der?

Tårene tvinges vekk ved å tømme vinglasset i en slurk. Jeg skulle så innmari ønske at jeg var her. Og ved at hun mest sannsynlig blir født før termin rekker hun å bli en måned før jeg får møte henne for første gang. Herregud som jeg kommer til å tute. Vakre røverprinsessen min. Akkurat nå kunne jeg droppet alle eventyr bare for å få se henne med en gang.

Tidligere i år jobber vi med 8mm-film på skolen og fikk i oppgave å enten lage en komedie eller en thriller/grøsser. Gruppen min gikk for det siste (selvfølgelig) og endelig er resultatet klart.

Lyset kunne vært bedre, fokuset vært bedre, musikken skulle startet når det var meningen at den skulle starte og rundt 2:50 er filmen ferdig – resten er ufrivillig behind the scenes. Men da får du i det minste se hvordan jeg ser ut når jeg skriver post-it-lapper. Og det må vel være noe?

Min oppgave var fotograf, med andre ord den som filmet. Også laget jeg plakat da, av overheadark, utklipte sirkler og papp slik at sirklene «kom ut» av plakaten. Ikke at det vises så godt på bildet, men det ble ganske fint altså ^^
(Jeg synes prinsipielt at mye av dagens håndtverk styres av data (les: mac), programmer og mus. Derfor prøver jeg så ofte som mulig å bruke ekte materialer og kreere for hånd. «Skal det mækkes?» er et alt for mye brukt begrep på Westerdals (og andre institusjoner). Så det!)

foto: privat

Jeg vet ikke om du kjenner særlig til filming av 8mm, men jeg kan med glede og frustrasjon informere at man ikke har noen som helst mulighet til å se hva man har filmet da det skjer analogt og at man ikke kan klippe slik at alle scenene må filmes i riktig rekkefølge. Får du et dårlig skudd så får du et dårlig skudd, da er det ingenting å gjøre med, dessverre. Musikken måtte vi bare velge og det var ingen mulighet til å justere den i etterkant. Alt i alt meget komplisert, men til å være vårt første forsøk synes jeg da så absolutt at det ikke ble så ille.

Resten av filmene finnes ute på vimeo, det er noen flottes flinkiser jeg omgir meg med!

Member of: ingenting

…og plutselig forstår man ikke hvor slike kjipe tanker kan komme fra. Plutselig – når man befinner seg på magen med nesa nede i gresset mens man kniser med et av de mest intelligente menneskene man har møtt. Eller når man valser halvnaken mellom prøverommene på jakt etter bikini med hun som ser rett gjennom deg eller når man ler så høyt at folk snur seg etter deg i gatene over en utrolig fargerik historie over telefonen av en av de som faktisk tørr å være ærlig og ikke føyer seg etter slike teite regler man følger – oss mennesker i mellom. Alt dette i løpet av noen få formiddagstimer. What am I without you?

I´m so lost without you.

Dagene før avreise er proppfulle av avskjedsmiddager, kaffekopper, lange klemmer og samtaler som løsner den minste innestengte knute. En etter en pakker de meg ut, stryker seg inntil huden min og lar meg føle meg viktig. Jeg tror ikke jeg er vant til å være nær jenter på denne måten. Jeg tror jeg var for skeptisk til andre mennesker som lita. Hun derran bikini-jenta må ofte minne meg på at jeg ikker et slikt «gjeng-menneske», jeg er ikke en slik en som har 15 jenter i gjengen min. Jeg er kanskje heller hun som har 15 av MINE jenter. Mine, alene. Alene om de vakre møtene som setter seg som langvarige smil. Du skulle sett de rynkene jeg holder på å få.

Men jeg ønsket kanskje alltid det, å bli et slikt gjeng-menneske. Men jeg spilte aldri fotball eller håndball, jeg var ikke populær blant guttene, jeg drakk eller røykte ikke, gikk ikke med dyre klær og likte meg i grunn veldig godt for meg selv. Samtidig ønsket jeg å være nettopp hun mest populære i klassen, være en av de som kommer hjem til jul og har en kjempegjeng som feirer jul og nyttår sammen. Jeg har venner. Alenevenner, ikke gjeng-venner.

Så kanskje dette er en liten kontakt-annonse; du fra hjembyen min – har du plass til ei ekstra når du skal hjem til jul? Jeg har vært elendig til å skaffe meg min egen gjeng, og i hverdagen er det ikke så farlig for meg heller – for priviligert er jeg så absolutt. Men når vi alle skal hjem til jul – har du en ekstra plass i sofaen ved siden av deg som jeg kan få låne noen kvelder? Så jeg kunne fått kjent hvordan det er å være et sånt gjeng-menneske bare for noen stakkars dager?

For jeg har blitt flinkere. Jeg lover. Jeg kan høre på historiene deres, komme med innspill, fortelle noen vitser, få dere til å le og slå hjul i bare trusa om det er det som trengs. Jeg kan!

Jeg har noen få stakkars minutter til å ferdiggjøre pakkingen nå før jeg løper ut på neste venninne-møte. Jeg har blitt flinkere. Og jeg tror jeg lykkes i å danne mine egne små gjenger. Jeg fatter ikke hvordan jeg lar meg selv få ha det kjipt når jeg samtidig så vidt rekker å puste mellom alle de fine møtene mine. Jeg er så heldig at jeg kan ikke helt forstå det.

TAKK!

lydspor: the o´so great June-spotify playlist

En evigvarende sommerferie?

Det er vanskelig å forklare det, det er vanskelig å sette ord på det og det er vanskelig å fortelle om noe som er vanskelig. Noen dager er vanskelige og det har vært et par av dem nå. Tunge, tankefulle, gråtkvalte. Men. Men noen dager hjemme hos svigers der man blir pleid opp og i mente med en kjærste som for en gangs skyld har tid til noe annet enn jobb (revisorer er sesongarbeidere – dessverre – og dessverre er sesongen nå, himla lang forøvrig) brytes klumpen som hindrer deg i å puste og som får tankene til å føles sotsvarte sakte ned. Om ikke bort, så litt ned. Såpass liten at jeg kan feste den på innsiden av ribbeina og la den være der uten at den plager meg nevneverdig. Av og til har man slike dusteperioder. Og nå har jeg hatt min.

Om 4 dager reiser vi til den andre siden av jorda. Vi har hamstret solkrem, bikinier og shortser, bestemt oss for hvilke bøker vi skal ha med og funnet frem passene. I 3 uker skal vi være skippere på egen skute og jeg gleder meg som bare et barn kan glede seg. Jeg tror det er glede jeg føler. Følelsene har vært litt vanskelig å tolke i det siste, noen ganger overveldende, andre ganger ikke-eksisterende. Men dette er glede. Jeg tror det er glede.

Macen blir ikke med, ikke har vi nett-tilgang og ikke vil vi ha det. Nettbaserte relasjoner blir nedprioritert og satt til side, og jeg har lurt på om pausen kanskje fører til at jeg gir meg også her for denne gang. Jeg har gjort det før. Nå tror jeg kanskje at jeg gjør det igjen. Tiden over sommeren får vise.

Vi får se.

(Akkurat nå driftes den/jeg vel frem til avreise på fredag, om dagene strekker til vel og merke. Som sagt – vi får se)

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.