Det er vanskelig å forklare det, det er vanskelig å sette ord på det og det er vanskelig å fortelle om noe som er vanskelig. Noen dager er vanskelige og det har vært et par av dem nå. Tunge, tankefulle, gråtkvalte. Men. Men noen dager hjemme hos svigers der man blir pleid opp og i mente med en kjærste som for en gangs skyld har tid til noe annet enn jobb (revisorer er sesongarbeidere – dessverre – og dessverre er sesongen nå, himla lang forøvrig) brytes klumpen som hindrer deg i å puste og som får tankene til å føles sotsvarte sakte ned. Om ikke bort, så litt ned. Såpass liten at jeg kan feste den på innsiden av ribbeina og la den være der uten at den plager meg nevneverdig. Av og til har man slike dusteperioder. Og nå har jeg hatt min.
Om 4 dager reiser vi til den andre siden av jorda. Vi har hamstret solkrem, bikinier og shortser, bestemt oss for hvilke bøker vi skal ha med og funnet frem passene. I 3 uker skal vi være skippere på egen skute og jeg gleder meg som bare et barn kan glede seg. Jeg tror det er glede jeg føler. Følelsene har vært litt vanskelig å tolke i det siste, noen ganger overveldende, andre ganger ikke-eksisterende. Men dette er glede. Jeg tror det er glede.
Macen blir ikke med, ikke har vi nett-tilgang og ikke vil vi ha det. Nettbaserte relasjoner blir nedprioritert og satt til side, og jeg har lurt på om pausen kanskje fører til at jeg gir meg også her for denne gang. Jeg har gjort det før. Nå tror jeg kanskje at jeg gjør det igjen. Tiden over sommeren får vise.
Vi får se.
(Akkurat nå driftes den/jeg vel frem til avreise på fredag, om dagene strekker til vel og merke. Som sagt – vi får se)
Legg igjen en kommentar