Ønske mæ #7

Etsy har til nå vært den enkleste måten for kreative mennesker å dele deres små skaperverk på. Nå har det også kommet en norsk variant, for norske kreatører og handlere, først og fremst, og hvor fint er vel ikke det for alle oss som synes at det å handle på nettet er litt som en uoversiktlig og kjempeskummel jungel (Ebay? Jeg korser meg)? På Epla kan man finne de fineste julegavene, og de fineste egogavene. Jeg har selvfølgelig allerede funnet noe som jeg ønsker meg, og det at jeg for noen uker siden vant en helt nydelig pung hos samme damen gjør jo ikke saken mindre ønskelig (pungen har allerede funnet sin selvsagte plass i vesken med det rare i – du vet, den vi har med oss hver dag og har hele verden oppi). Søte Kristine fra den uhyre inspirerende bloggen Urban Retro har nemlig åpnet sin egen minishop hos Epla, nemlig Ugleboden, og her legger hun ut de skjønneste uglene til salg. Favoritten er Søte Solfrid, prinsessa i meg forsvinner visst aldri, samma hvor mye jeg skulle ønsket hun gjorde det. Rosa til massene!

foto: ugleboden

Samtidig legger jeg ved et bilde av pungen jeg vant, og dessverre blir det Kristines bilde da pocketkameraet mitt dessverre druknet i strømmen av fra en bris-flaske med istykkertygget sporskork for en tid tilbake. Apropos gaveønsker – kamera!

foto: Urban Retro

Ønske mæ #6

Det er greit. Jeg innrømmer det. Jeg elsker macen min. Og jeg visste det kom til å gå den veien, jeg bare maste og sutra litt til å begynne med for å gjøre overgangen litt enklere. Stakkars stakkars Beibi (som nå lever et nytt og sammentapet liv hos lillesyrran som backup før hun får råd til sin egen mac. Stakkars Beibi – alltid nedprioritert). Og når man har en sånn kjærlighet til noen er det vel ganske vanlig å skulle ønske det beste for den andre? Nettopp. Så på ønskelisten min til jul står Snøhvit:

..og om this beauty ikke fungerer på de nye, grå, macene kan jeg alltids ta til takke med denne utgaven av frøkna:

foto: googelicious

Fine fjernkontrollen

Hvor fint hadde det vel ikke vært å hatt denne skålen på stuebordet? Nettopp.
Kreds til Mir for å ha funnet den.

Rassia

“Har dere vært på tur?” spurte han da han så den store skibagen jeg dro etter meg.

Åh, nei. Eller, ja. På tur. Hjem. Og hjemme fikk man tak i noen utrolig vakre verdenskart som skal dekorere stua. Når vi en gang får dem på veggen. Veggen på stua, og på kjøkkenet, og på kontoret. De er så fine. Kartene. Det forundrer kanskje ingen at når jeg først går til innkjøp av en skibag er det ikke for å frakte ski. Nei, da er det for å frakte noe som kan brukes som interiørtilskudd, veggpynt. Kart og skibag. Livet er litt litt rikere.

Og jeg skulle ønske jeg kunne sett meg selv balanserende inne på Norges største transportarenaer med en 2,5meter lang tøysøyle som var klipt opp og tapet i den ene enden fordi “skiene” var for lange. Men det er slikt man husker i ettertid. DET er jeg klar over. Fraktet over halvparten av Norge land. Haha.

Steinkjer

Toget rullet taktfast inn på perongen, ikke slik som med de gamle damplokomotivene, nei dette var alldeles nytt. Så nytt at jeg straks tilga det for dets lille forsinkelse da det plukket oss opp på Værnes. Selv om det var bitende kaldt og han jeg er så glad i lenge hadde stått og forbannet seg for at han hadde glemt hanskene sine på jobben. I Oslo. Nå sto han på en togstasjon i et fylke han ikke hadde mer relasjon til enn til meg, blåste seg på hendene og så lengselsfullt på mine, trange skinnhansker. De jeg hadde ønsket meg så lenge. Irritasjonen over at toget lot oss vente på denne kalde perongen forsvant som sand for vind da det gled inn foran oss, med ergometisk form, myke seter og bløtt lys.

Noen timer senere så jeg gjennom togets vinduer hvordan byen som en gang var min, selv om den sjelden føltes som det, hadde forandret seg. Til det bedre. Jeg så hvordan millionene som hadde blitt brukt hadde forbedret innfarten til stedet vi lo av, som folk bare besøkte på vei nordover. Fordi vi hadde McDonalds og kjøpesenter langs E6. Landskapet, også bylandskapet, hadde nå falt litt mer på plass, buene, lysene, bygningene, veiene, bruene, tunellene, rundkjøringene. Byen med de tusen rundkjøringer.

Når man bare skal oppholde seg på et sted i 2 stakkarslige døgn bryr man seg ikke med å varsle alle. Noen, men så langt fra alle. De 48timene var satt av til feiring av mennesker man er i familie med. En mormor som fyller 80år, en mor som trenger noen til å tvinge fra henne kasserollene og moppen, en stefar som savner alle barna sine, ikke bare de han selv har satt til verden og en bestevenninne som har behov for å kjenne etter hvor viktig man er. For hun er familie hun også.

Stingene sitter fortsatt like hardt i magen men likevel er jeg i stand til å tilbringe tid på dette stedet. Relasjonene mine ligger her, det er her jeg kommer fra og det er her de viktigste menneskene i livet mitt befinner seg. Taktfast rullet toget inn på stasjonen og overlot meg i den usikre byens armer og fortid. Barndomsby. Hjemme.

(Og ja, jeg måtte benytte meg av utdelt kart for å finne retningene på det “nye” kjøpesenteret. Handelsstaden Steinkjer oppstår forhåpentligvis igjen med dette tiltaket. Gratulerer!)

Hotell Hugleik

En etter en triller de inn, de sårt så savnede menneskene, både på planlagt besøk og impulsbesøk. Resultatet blir sovende mennesker på alle myke overflater i leiligheten, oppblåsbare som de i sofaform. Men det er akkurat sånn det skal være. Jeg liker det når jeg blir en selvfølge. En sånn selvfølgelig-er-det-hos-henne-jeg-skal-være-selvfølge. Perfekt søndag med lang venninnefrokost, loppemarked med søster med stoffer, bøker og juletrekuler som resultat, deilig take-away-middag og lang rolig kveld på sofaen med tv, strikking, levende lys og tepper. Og snart ryr de inn døra alle de fine menneskene og jeg lurer på hva vi skal gjøre for å kose oss enda mer. Pepperkaker? Muffins? Frukt med vaniljesaus? Og det beste av alt er en hjemkommende samboer som flyktet til hjembyen da jeg dro på julebord i går kveld. Fine fine kjærstn. Varme, gode kjærstn som har blitt hele tjueseks år siden sist.

“Skål for oss”, han gløttet opp mot meg, møtte øynene mine over stearinlysene på restauranten. Magen fyltes sakte men sikkert av deilig bursdagstapas. Rødvinen gled ned halsen. Jeg øvde. Som vanlig.
“Skål for et langt liv sammen”, smilte jeg lurt. “Skål for et langt ekteskap”.
“Ja, skål for oss som pensjonister som skal spise mat som dette hver eneste kveld. Og drikke masse rødvin. Skål for oss.”

Skål for oss, kjære deg. Skål for selvfølgelige oss (jeg vet at også du liker å være en selvfølge. Det er noe vi har sammen det. At vi er en selvfølge). Skål for Hotell Hugleik.

Ikeas julebidrag

Halve boksen med deig er allerede oppspist. Det hindrer derimot ikke prinsen i å ta frem kjevla. Hele leiligheten lukter fantastisk grunnet årets første pepperkaker som står og godgjør seg i ovnen. Som skal bli fortært med hjemmelaget kakao. Fineste kjærestn.

All I want for Christmas is you, and you and you and youu

Jeg visste vi var bra. Jeg visste vi gjorde godt for hverandre. Men at det så tidlig skal føles så riktig å kveile kroppen min rundt kroppene deres, hvile tyngden min på deres hofter og le ubehøvlet, usjenert og uflatterende høyt i deres stille nærvær hadde jeg ikke i min villeste fantasti trodd. Sofa, puter, pledd, melk, muffins, sjokolade, frukt med vaniljesaus og Vogue-dokumentar er bare statister for en gruppe mennesker som rett og slett bare vil hverandres beste. Jeg har sagt det så utrolig mange ganger og gjentar meg selv oftere enn sunt – jeg elsker denne byen og det den tar med seg. Og jeg elsker disse jentene og det de tar med seg. Forelskelse heter det. Rett og slett. Jeg ser frem til alt med dere, vakre vakre skapninger.

Personalia

• Navn: Rebecca
• Kallenavn: Becs, Superbecs av meg selv
• Alder: 24 år og 10 1/2 mnd
• Stjernetegn: tradisjonelt skytte, men slangebærer om man regner med det trettende stjernetegnet
• Favorittmat: salmiakk-, lakris- og surt smågodt i tillegg til pepperkakedeig
• Sivil status: bor med en mann. En kjekk, blond, blåøyd, godtluktende, lydhør og forståelsesfull mann
• Favoritthobby: sparke løv, helst gult løv

I hele sommer lå treet tungt over det hodehøye gjerdet som hindret innsyn i den lyseblå bygården. Bladene lugget meg forsiktig i håret når jeg bøyde meg inn under grenene og gikk i min høyst private knallgrønne svalgang. Grenene formet seg som en tunell, og når man sto inne i den var alt man kunne se utenfra to skuldre som gikk opp og ned i fniselatter.

Mens den kalde sen-oktober-lufta kilte meg på øreflippene løftet jeg den leopardhanskekledte hånden og lot den gli langs undersiden av grenene. Beina vasset allerede i knall gult løv. Tørre, sprøe og fargesterke klistret de seg i glede til anklene og leggene mine. Og de grenene jeg rørte på ga fra seg noen av de siste bladene sine, og en snøstorm av gulnede blader dalte i sirkler ned langs skuldrene mine, satte seg fast i håret mitt, ble fanget av hendene mine og gjorde meg lykkeligere enn småbarn med såpebobler.

Knall gul var den verdenen jeg omga meg med. Knallgul var den verdenen jeg ville leve i.

Det er altså noe med denne høsten i Oslo. Bakken er om morgenen rimfylt og hard, gangstiene i parkene er umulig å finne under det tykke laget med blader og himmelen er alltid blå. Den fantastiske himmelen er rett og slett alltid blå. Jeg har allerede røkt min første frost-sigarett, jeg har allerede sklidd på glatt asfalt og jeg har allerede forelsket meg i nok en av denne byens årstider.

Tenk deg det, hele parker fulle av løv. Ikke ett skritt løfter jeg av bakken, hver eneste gang jeg skal bevege meg fremover benytter jeg sjansen til å subbesparke slik at bladene får seg enda en flytur før vinteren kommer.

• Drømmer om: timer, ork og nytt pocketkamera slik at alt dette kan nytes. Til det fulle. Oslo – jeg elsker deg.

Superbecs rekorder #1

Hodepine mandag til torsdag (kan vare enda lenger, i vår pesimistiske verden regner vi IKKE med at den gir seg med det første), med symptomer som tilsier migrene, dog ikke samme migrene som jeg var vant til den gang da. Men likevel. Ny type migrene. 4 dager ++. Med intens skole sammen med og.. Bah. Jeg tror ikke jeg er av den klagende typen, i alle fall ikke skriftlig, men nå klager jeg. Skriftlig. For makan nå er jeg lei av kniver og nåler i en panne som ikke synes smertestillende skal være til noe hjelp i det hele tatt. Sukkerpiller. Nei takke meg til akupunktur, det er bare så trist at stefaren har sluttet å behandle, ellers hadde jeg sittet på første fly hjem nå. MIGRENE GÅ VEKK. Dustehue.

Pass deg ellers skjærer jeg deg av.