En etter en triller de inn, de sårt så savnede menneskene, både på planlagt besøk og impulsbesøk. Resultatet blir sovende mennesker på alle myke overflater i leiligheten, oppblåsbare som de i sofaform. Men det er akkurat sånn det skal være. Jeg liker det når jeg blir en selvfølge. En sånn selvfølgelig-er-det-hos-henne-jeg-skal-være-selvfølge. Perfekt søndag med lang venninnefrokost, loppemarked med søster med stoffer, bøker og juletrekuler som resultat, deilig take-away-middag og lang rolig kveld på sofaen med tv, strikking, levende lys og tepper. Og snart ryr de inn døra alle de fine menneskene og jeg lurer på hva vi skal gjøre for å kose oss enda mer. Pepperkaker? Muffins? Frukt med vaniljesaus? Og det beste av alt er en hjemkommende samboer som flyktet til hjembyen da jeg dro på julebord i går kveld. Fine fine kjærstn. Varme, gode kjærstn som har blitt hele tjueseks år siden sist.
“Skål for oss”, han gløttet opp mot meg, møtte øynene mine over stearinlysene på restauranten. Magen fyltes sakte men sikkert av deilig bursdagstapas. Rødvinen gled ned halsen. Jeg øvde. Som vanlig.
“Skål for et langt liv sammen”, smilte jeg lurt. “Skål for et langt ekteskap”.
“Ja, skål for oss som pensjonister som skal spise mat som dette hver eneste kveld. Og drikke masse rødvin. Skål for oss.”
Skål for oss, kjære deg. Skål for selvfølgelige oss (jeg vet at også du liker å være en selvfølge. Det er noe vi har sammen det. At vi er en selvfølge). Skål for Hotell Hugleik.
Halve boksen med deig er allerede oppspist. Det hindrer derimot ikke prinsen i å ta frem kjevla. Hele leiligheten lukter fantastisk grunnet årets første pepperkaker som står og godgjør seg i ovnen. Som skal bli fortært med hjemmelaget kakao. Fineste kjærestn.
Jeg visste vi var bra. Jeg visste vi gjorde godt for hverandre. Men at det så tidlig skal føles så riktig å kveile kroppen min rundt kroppene deres, hvile tyngden min på deres hofter og le ubehøvlet, usjenert og uflatterende høyt i deres stille nærvær hadde jeg ikke i min villeste fantasti trodd. Sofa, puter, pledd, melk, muffins, sjokolade, frukt med vaniljesaus og Vogue-dokumentar er bare statister for en gruppe mennesker som rett og slett bare vil hverandres beste. Jeg har sagt det så utrolig mange ganger og gjentar meg selv oftere enn sunt – jeg elsker denne byen og det den tar med seg. Og jeg elsker disse jentene og det de tar med seg. Forelskelse heter det. Rett og slett. Jeg ser frem til alt med dere, vakre vakre skapninger.
Stjernetegn: tradisjonelt skytte, men slangebærer om man regner med det trettende stjernetegnet
Favorittmat: salmiakk-, lakris- og surt smågodt i tillegg til pepperkakedeig
Sivil status: bor med en mann. En kjekk, blond, blåøyd, godtluktende, lydhør og forståelsesfull mann
Favoritthobby: sparke løv, helst gult løv
I hele sommer lå treet tungt over det hodehøye gjerdet som hindret innsyn i den lyseblå bygården. Bladene lugget meg forsiktig i håret når jeg bøyde meg inn under grenene og gikk i min høyst private knallgrønne svalgang. Grenene formet seg som en tunell, og når man sto inne i den var alt man kunne se utenfra to skuldre som gikk opp og ned i fniselatter.
Mens den kalde sen-oktober-lufta kilte meg på øreflippene løftet jeg den leopardhanskekledte hånden og lot den gli langs undersiden av grenene. Beina vasset allerede i knall gult løv. Tørre, sprøe og fargesterke klistret de seg i glede til anklene og leggene mine. Og de grenene jeg rørte på ga fra seg noen av de siste bladene sine, og en snøstorm av gulnede blader dalte i sirkler ned langs skuldrene mine, satte seg fast i håret mitt, ble fanget av hendene mine og gjorde meg lykkeligere enn småbarn med såpebobler.
Knall gul var den verdenen jeg omga meg med. Knallgul var den verdenen jeg ville leve i.
Det er altså noe med denne høsten i Oslo. Bakken er om morgenen rimfylt og hard, gangstiene i parkene er umulig å finne under det tykke laget med blader og himmelen er alltid blå. Den fantastiske himmelen er rett og slett alltid blå. Jeg har allerede røkt min første frost-sigarett, jeg har allerede sklidd på glatt asfalt og jeg har allerede forelsket meg i nok en av denne byens årstider.
Tenk deg det, hele parker fulle av løv. Ikke ett skritt løfter jeg av bakken, hver eneste gang jeg skal bevege meg fremover benytter jeg sjansen til å subbesparke slik at bladene får seg enda en flytur før vinteren kommer.
Drømmer om: timer, ork og nytt pocketkamera slik at alt dette kan nytes. Til det fulle. Oslo – jeg elsker deg.
Hodepine mandag til torsdag (kan vare enda lenger, i vår pesimistiske verden regner vi IKKE med at den gir seg med det første), med symptomer som tilsier migrene, dog ikke samme migrene som jeg var vant til den gang da. Men likevel. Ny type migrene. 4 dager ++. Med intens skole sammen med og.. Bah. Jeg tror ikke jeg er av den klagende typen, i alle fall ikke skriftlig, men nå klager jeg. Skriftlig. For makan nå er jeg lei av kniver og nåler i en panne som ikke synes smertestillende skal være til noe hjelp i det hele tatt. Sukkerpiller. Nei takke meg til akupunktur, det er bare så trist at stefaren har sluttet å behandle, ellers hadde jeg sittet på første fly hjem nå. MIGRENE GÅ VEKK. Dustehue.
Denne uken har vi ved Westerdals blant annet hatt besøk av flinke Helena Ohlsson som viste oss flere av illustrasjonene hun har jobbet med i det siste. Underveis ga hun ut små bilder i postkort-størrelse, og de skal så straks jeg har funnet passende rammer opp på veggen på kjøkkenet mitt. Helena fortalte at hun har utarbeidet seg en stil der hun bruker linjal på alt bortsett fra objektene i illustrasjonene. Utrolig stilig. Her er noen av dropsene jeg fikk knabbet:
It´s too insane to be sane, så jeg tror nok hele typen er en bløff, men LITT gøy er det jo likevel å lese litt om hans “syn” på norske kvinner. Sånn litt mat for dårlighumor-kvoten en torsdags morgen.
For snart 3 år siden lagde jeg mitt første blogg-innlegg. Det er forlengst arkivert og utdatert, men jeg skrev at jeg begynte å gråte. Som vanlig. Jeg begynte å gråte, som vanlig, da jeg så en videosnutt. I dag når jeg ser den på nytt, og for første gang på disse 3 årene, er øyet mitt helt tørt. Det må ha vært noe med det å forstå seg selv i en verden og en undervisningssituasjon man prøvde å kjempe seg til en plass i. Det å få lov til å føle seg tatt vare på av noe større. Muligens på samme måte som religiøse mennesker gjør. Så gjorde altså jeg grunnet en snutt om internett, felleskap og web 2.0. Vel. Kanskje har jeg vokst, kanskje var jeg naiv, eller kanskje hadde jeg faktisk større forståelse den gang.
Her er den uansett:
Du vet de dagene der øyensverten nekter å legge seg pent samma hvor lenge og nøye og flittig og forsiktig og stødig og argh du jobber med den? Og resten av dagen males av denne frustrasjonen som ligger i fluebeina som stikker ut fra der de smale, slitne øynene dine skal sitte? Evt sitter? Today is a day like that. Mulig paracet/ibux-suppa som stadig svelges ned ikke bidrar til noe bedre resultat, bra blir det i alle fall ikke. Jei.
alle bilder hentet fra 
