Jeg skulle ønske jeg kunne påstått at jeg er unormalt følelsesladet om dagen. Men dessverre. Jeg kan ikke det. Jeg er født sånn, med en tåre i øyekroken som renner over av gode klemmer, triste filmer, gamle menn (jeg tror absolutt at alle gamle menn er ensomme), sterke reklamer og glade smil.
Og dette er filmene som fikk meg til å bryte ut i spontan klapping og høylydt gråting. Helt alene, hjemme på sofaen, i dag. Jeg må ut. Ut, bort og vekk. Jeg vil også danse med alle disse menneskene.
Matt is a 32-year-old deadbeat from Connecticut who used to think that all he ever wanted to do in life was make and play videogames. Matt achieved this goal pretty early and enjoyed it for a while, but eventually realized there might be other stuff he was missing out on. In February of 2003, he quit his job in Brisbane, Australia and used the money he’d saved to wander around Asia until it ran out. He made this site so he could keep his family and friends updated about where he is.
A few months into his trip, a travel buddy gave Matt an idea. They were standing around taking pictures in Hanoi, and his friend said “Hey, why don’t you stand over there and do that dance. I’ll record it.” He was referring to a particular dance Matt does. It’s actually the only dance Matt does. He does it badly. Anyway, this turned out to be a very good idea.
A couple years later, someone found the video online and passed it to someone else, who passed it to someone else, and so on. Now Matt is quasi-famous as “That guy who dances on the internet. No, not that guy. The other one. No, not him either. I’ll send you the link. It’s funny.”
Og det er de. Linkene og filmene altså. Og dansingen. Helt fantastisk morsomme. Den dårlige dansingen har gjort Matt ganske så berømt, 3 videoer har det kommet ut av prosjektet, og den jeg viste her er den siste. Gå på nettsiden hans for mer informasjon. Jeg hadde gladelig byttet plass med ham. Where the hell is Becs?
Vel. Nå er det ikke hverdags at jeg sitter dag ut og dag inn(estengt) på et seminarrom. Sånn ganske alene. I en kjeller. Av hvitmalt mur. Men de siste dagene i semesteret har pleid å bli sånn. Tung, tørr luft. Summing av stemmer på naborommene. Jeg må puste selv. Tenke selv. Og synes at ørepropper sprenger øregangene. Men må likevel ha dem for å kunne sperre tankene inne. Som akkurat nå heller vil kose seg med brede vinduskarmer, stuebord, gjesterom med gjesteplaner, planter, bokhyller og nye håndklær. Sånn som de som har kjøpt seg leilighet tenker på. Du vet.
Men en ting har blitt hverdags. Og det er oppmerksomheten han alltid gir meg.
Som når jeg kommer tilbake til seminarrommet etter en liten luftetur og jeg vet han har vært hjemom for å fikse noe. Og på pulten foran meg finner jeg..
Det starter ofte med en kommentar. Eller en samtale. Gjerne en telefonsamtale. Utløsningen består som oftest av ord.
“Hei?”
“Vet du, i det jeg la på isted så begynte det.”
“Begynt ka?”
“Det høljer ute. Og det lukter så hinsides herlig. Kom deg ut, du er nødt til å oppleve det!”
Herregud så godt han kjenner meg.
Telefonsamtalen avbrytes like raskt som den startet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om sko. I bare ullsokkene løper jeg opp de glatte trappene fra kjelleren på fakultetsbygningen, spinner i hjørne-avsatsen og ser plutselig gjennom de store glassvinduene at himmelen rører på seg.
Opp med døra. Faen. Åpne deg raskere. Ha deg opp.
Så står jeg der. Grenene pisker hverandre, skyene danser over himmelen, blir mørkere og mørkere. Regndråpene spinner i piruetter når de når den uttørkede bakken. Og lukten. Den himmelske lukten av renhet, våt asfalt og tørste blomster. Som en tornado omfavner de meg og jeg begynner å le. Greier ikke å holde latterkulene nede men de runger ut. Jeg smiler så ansiktet vrenger seg.
Så går den automatiske døra igjen og jeg ser en forskremt skikkelse i trapperommet. Han ser på meg. Vurderer meg. Sånn helt tilfeldig, ja – kjempetilfeldig, vrir jeg hånden min så han skal se studentkortet mitt. Skjønne at jeg hører til her. Har rett til å være her. Sammen går vi ned trappene, og i det jeg lett humoristisk skal spørre “jaså, så det e fleir som vandre i byggan her natterstid, siste innspurt?” vender han om og forsvinner.
Lengselsfullt gløtter jeg tilbake, opp og ut vinduene. Lukker øynene sakte, for å huske hvordan himmelen så ut, for å stenge luktene inn i meg. Fantastiske Bergen. Jeg elsker deg. Til og med når du er våt.
Som natt og dag. Men likevel så utrolig like. Det er ingen som kan få meg til å le som ham, det er ingen som gir så gode klemmer som ham, det er ingen som har så myk hud. Det er ingen som ofrer så mye for meg som ham, det er ingen som tar like mye hensyn. Det er ingen som lar meg få være så ærlig som ham og det er ingen som..
..er så lik meg som ham.
Rebecca + Thomas = snart 5 fantastiske år (les: skolepliktig barn)
foto: privat
Vi hører sammen. Vi to.
Lykken er å finne et stengt tivoli ved Store Lungegårdsvann.
Man er tøff. Man er alltid den som passer på. Følger med. Stiller opp. Er alltid den som klemmer. Som stryker på ryggen. Holder rundt. Smiler til.
Og det er greit. Som oftest er det helt greit. For man har styrke til å være denne. Være denne man.
I det jeg kjenner den velkjente lukten av ånden hennes svikter noe inne i meg. Skallet krymper sammen og blir for lite for kroppen. Det trekker seg inn mot midten og smuldrer opp i støv som forsvinner inn i hulrommet. Som en liten eksplosjon. Hun tar tak i skuldrene mine, stryker meg over håret, klemmer meg inntil seg. Krever ikke mye tilbake. Krever å få treffe meg. Få klemme meg. Ta på meg.
Og jeg løses opp i hendene hennes.
Av og til er man avhengig av å få være denne lille. Den som ikke er sterk. Den som ikke holder alle problemene unna. Og selv om sola la seg som et tungt, varmt teppe over kroppene våre og vi lo og smilte til hverandre skrek jeg inne i meg. For det var så deilig å for en gangs skyld få slippe å være denne sterke. Den voksne. Det var som om hun sto med armene ut i det største vingespenn og alt ansvaret som prøvde å ta tak i meg grep etter meg fra bak ryggen hennes. Men hun lot det ikke nå meg. Inne i meg skrek jeg. Et skrik som ga slipp på alle knutene. Jeg håper noen kan være dette mennesket for henne også, for jeg kan det ikke.
Lukten av henne. Det er ingenting som er så befriende som lukten av henne.
Jeg skal prøve å ikke bli den nye Kristen Gislefoss, men når prinsen dytter meg i skuldra, peker mot skjermen og hviskespør “var det ikke på torsdag du skulle levere?”, ja – da kan jeg rett og slett ikke la være å fnise. Litt for høyt. På lesesalen.
Så får vi krysse fingrene for at det holder seg til Bruce-konserten uken etter. Som jeg forøvrig gleder meg grenseløst til!
Litt glede må man nemlig få lov til å føle når man sitter innesperret på en lesesal og lufta føles som betong uansett hvor man går. Til og med ute. For der er det kjempevarmt. Alt for varmt. Jeg har tatt på meg bukse og langermet genser bare sånn at ikke de hvite lårene mine mot den kløende kontorstolen skal minne meg på hvor jeg egentlig burde vært. I parken. Med grillen. Eller på stranda. Med sand mellom tærne.
Som jeg så grinete proklamerte i statusfeltet mitt igår;
Rebeccaser gjennom vinduet. ut. fra lesesalen. på menneskene som er fullastet med engangsgriller og ølbokser. hører måkeskrik. og tastelyder. fra fingre som skriver bacheloroppgave.
parkmennesker – dere kan alle brenne
Det er 5 dager til bacheloroppgaven min skal leveres. Torsdag er skjebnedagen. Utenfor lesesalen skinner sola som om den aldri har vært i kontakt med en blå himmel før. Og slik skal det være helt til..
“Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil du skal jobbe med bacheloroppgaven. Men om du IKKE skal så vil jeg gjerne. Ja, da vil jeg gjerne at vi går på café!”
Som sagt så gjort.
foto: privat
Moliere Konditori og Café like ved teateret har sin egne intime atmosfære med halvavmålte verter og lattermildt klientell. Og favoritten? Sjokoladekonfekt med karamellkjerne, dyppet i havsalt. Jeg gir meg ende over. Og når samtalen dreier seg om kvadratmeter på soverommet, spisestuemøbler, ny mac, omgangskrets i Tigerstaden, fremtidig kjøleskapsinnholdsluksus og parkdrømmer. Med prinsen. Ja – da kan vel neppe livet bli bedre.
Kontoret er trykkende. Det er ikke luft nok til alle og en vegg slår imot meg når jeg drar nøkkelkortet og trekker opp døra. Den holdes nesten igjen av mangelen på oksygen og jeg blir nærmest dratt inn i rommet. Samtalene stilner.
Kommentaren til venneforespørselen lød Hei nye student ved Westerdals, gruppeinvite kommer snart.
Pulsen farer opp, hjertet dunker i halsen og jeg får nesten ikke puste. Drar prinsen bort til meg og peker, uten i stand til å prate, på skjermen. Hva mener han? Hva vet han som ikke jeg vet? Er det lov å spøke slik med folk?
Raskt kastes pleddet av, skoene dras på. Mobilen og jakka glemmer jeg og merker det ikke før jeg står ute på gata og blir søkkvåt. Alt jeg vil er å komme meg hjem. Sjekke postkassen. Hva er det han vet som ikke jeg vet?
Men postkassen kunne ikke vært tommere.
De slutter ikke å stirre, vil vite. Hva fant jeg? Så søker øynene deres ned mot hendene mine og oppfatter at jeg ikke har noen konvolutt. Så vi ringer til prinsens barndomshjem, kanskje omadresseringen min kom for seint? Svigermor tar telefonen, og ja. Hun skulle akkurat til å ringe meg. Ville ikke åpne den uten at jeg visste det.
Like etter brister vi begge ut i krampegråt og hender omfavner meg fra alle kanter.
“Pappa, æ kom inn!”
Uten entusiasme – “Ja, æ rægna me det.
Æ va itj eni i di forklaring og di ega formeining av dine kunnskapa.
Ikke i det heile tatt.
Så æ rægna me det.”
I god Studvest-tro postes herved evigs første eksponert.
Gode tradisjoner må man ta med seg.
Hoøya 09
foto: privat
Det hender seg, ganske ofte, at jeg sliter med å finne skjønnheten i byen som formet, og tidvis fortsatt former, meg. Men noen ganger, noen få ganger greier jeg å slippe taket i naiviteten og forutinntattheten min og lar by være by og visjon være visjon.
foto: privat
