Du vet når man bare må skrive ting ned raskt raskt så man er sikker på at man ikke har glemt noe? Glemt de små detaljene som gjør opplevelsen til akkurat det den var?
Uten å ha noen forventninger til dagen, spesielt siden lørdagen forsvant i søvn og pleie av syk mann og sulten søster, melodi grand prix og tvnorge-film, satt jeg i morges og kikket litt rundt på nettet. Sånn som jeg alltid gjør. Litt for mye av i grunn. Ei jente jeg nylig har blitt kjent med fortalte at hun pleier å sitte på NIB (norske interiørbloggere) de få timene hun har fri fra to viltre krabater i døgnet, og jeg tenkte at jeg skulle la nettstedet få en sjanse. En av overskriftene jeg fant på siden omhandlet loppemarkeder. Januar er IKKE loppemarked-tid her i Oslo, men med en fantastisk bruktbutikk-opplevelse hjemme i Steinkjer i bakhodet tenkte jeg at det ikke kunne skade å titte inn på loppemarked.info. Det KUNNE jo hende..?
Vi är en mamma och en son som ska flytta långt bort och tänkte att på detta sätt bli av med det mesta av det vi äger. Det finns nog av saker för alla smaker och vi vill gärna se dig här!
Gammel amerika koffert (kjøpt i USA), utdragbar barneseng fra 50-talet, betongvaser, barnemøbler, stoffer, bokser, kort, klær, vesker og sko. Tapetruller og papir, maling, kjøkkenting, glass, tallerkener, stor «barbapappa-lenestol» i kurv, brettbord, brett, hatt asker, apparater og pynteting och mycket, mycket mer! Gratis kaffe, bullar och kakor! Varmt välkomna:)
Vel. Det var ikke _veldig_ vanskelig å bestemme seg.
Super med sambo var mitt reisefølge der vi i snøkav, slaps og latter kjempet oss over haugen til Bislet, fant riktig lysegule hus og ringte på ringeklokken merket «loppis». I døra ble vi møtt av et raust og sjarmerende svenskt kvinnemenneske, som med sin trillende latter og sensuelle aura omfavnet oss, og det tok ikke mange minuttene før vi småkjattet om små interiørforelskelser, lampeskjermer uten stoff og gamle butikk-vogner. Hun skulle kvitte seg med bortimot alt, og jeg kjente det knøt seg litt i magen da hun fortalte at de som var innom dagen før hadde tatt med seg utrolige mengder gjenstander. Likevel gikk jeg seirende ut med 3 lampeskjermer, 4 puter, 1 bilde, stoffer, vakker vakker tyllkjole og et bilde hun hadde laget selv. Og Super absolutt like rik på skatter. Men det var likevel ikke det vi kjøpte som gjorde opplevelsen til det den var. Det var heller det lille koselige kjøkkenet hennes der vi benket oss ned med nydelig kaffe, enda nydeligere kardemommeboller og inspirerende samtaler om og rundt dette mennesket som nå kvittet seg med alt hun hadde for å starte hotell. I Marocco. Med sin lille vakre sønn. De kvittet seg med alt og bare dro. Og jo mindre hun måtte ta med seg jo bedre. Det var nesten så det var vondt å krangle på prisene hun foreslo, men det var ingen tvil om at det var en del av gamet. Hun fortalte om alle tegnene hun hadde fått, alle tekstbitene hun hadde lest og alle kommentarene hun hadde hørt som sa henne at det hun planla var det absolutt riktige. Hun hadde brukt 10 år på å finne seg selv, og nå ville hun ikke holde noe tilbake lenger. Vi snakket med og ble mer og mer sikre på at dette mennesket ville vi vite mer om og følge med på.
«Hva er det du har jobbet med her i Norge da?» spurte så Super. «Interiørstylist» var svaret før hun dro opp det siste Rom123 og viste oss en reportasje hun hadde vært med på å style. Og da falt selvfølgelig alle bitene på plass, for ingenting av det hun hadde i leiligheten sin var tilfeldig. Jeg måtte smile. Og ta enda en bit av den deilige bollen.
Så søndagens fangst var fremtidig jobbteam med Susanna som stylist, Super som journalist og jeg som AD. En fantastisk gruppe ble vi enige om. I Marocco. Navn og fb var allerede delt. Vi skulle komme over og lage reportasje med henne. Og imens skulle hun skrive blogg. For hun hadde allerede 2 følgere. Og den flotte damen lo så det runget på (det lille) kjøkkenet. Vi pakket på oss dunjakkene, forberedte oss på den våte Oslo-vinteren og avsluttet besøket med et ærlig «vi snakkes». Og bar våre nye skatter ut. Med kardemommesmak i munnen.
Ingenting er som når gode opplevelser kommer ut av ingenting.
Jeg tror ikke jeg helt forstår hvor viktig slike hendelser og mennesker er. Og jeg merker at jeg ikke får ned i ord den følelsen jeg har i magen. Denne troen på at ukjente mennesker kan bidra med noe. På samme måte som pianomannen en gang gjorde. Jeg tror ikke jeg helt forstår hvor viktig dette er.
“Av og til kan man møte mennesker som forandrer livet ditt. Og du vet det ikke før det skjer. Er det ikke fantastisk?”
Legg igjen en kommentar